Grimstad kikelige fellesråd

Hovedside

Aktuelle linker

Fasteandakt del 1-4

Nybråtsarbeid eller oppgåtte stier?
 
Vi teller igjen ned dager til påske. Perioden som vi kaller fastetid har for mange blitt en tid til både ettertanke og bot. Ord og tanker skal rettes bort fra oss selv og fokuset skal være på Jesu vandring mot Jerusalem. Og det å møte Jesus i vår tid, vil vi gjøre i kontakt med de vi har rundt oss. 
 
Se, vi går opp til Jerusalem
i hellige fastetider
og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn,
i stedet for syndere lider.
(1.vers av salme nr 117)
 
Vi vandrer med Jesus til Jerusalem gjennom tanker, tekster og salmer frem til påske. Og det er med stor ydmykhet at jeg kjenner at veien er tung å gå, men at mitt åk og min byrde er lett. Jesus er tilstede i min vandring på en måte som gjør at veien til korset på Golgata blir en vandring i undring og forståelse, mer enn en kamp for å dra med alt det som tynger mitt hjerte. Veien vi kan gå fysisk til Jerusalem er en gammel oppgått sti, en vei som mange tusen har vandret før oss. Men min vandring sammen med Jesus til Jerusalem, den som skjer i mitt indre, den som skjer i mitt trosliv er hvert år et nybråtsarbeid. Kampen for å se Jerusalem der fremme gjennom verdens mas og kjas er en kamp som må gjøres hver faste, ja hele tiden. Arbeidet med å holde stien åpen kan kun gjøres ved å legge bort målet om status i andres øyne og egen karriere. Veien i vårt trosliv er en daglig kamp for å holde fokus og fastetida kan være en god periode til å skjerpe fokuset og legge bort noe av det som opptar oss i hverdagen. På veien mot Jerusalem skal vi følge Jesus det siste stykket – det siste stykket mot Hans offer, og mot vår frihet! 
 
* * * * * * *
 
Når den innerste hjertestrengen røres ved
 
Se, vi går opp til Jerusalem.
Hvem deler vår Herres smerte?
Hvem våker med Jesus i verdens natt
og bærer hans sorg i sitt hjerte?
(2.vers av salme nr 117)
 
Natten i Getsemane der Jesus våker og ber om å få slippe er kanskje en av de mest rørende tekstene i vår bibel. Sårheten og Jesu menneskelige side kommer tydelig frem. For hvem er det ikke som ber om å få slippe når vi står overfor noe som er vanskelig eller truende. Ja, for mye mindre motstand enn det Jesus står overfor. Sårheten i Jesu bønn kan nesten kjennes som vår egen indre sorg når alt rundt oss brister og alt synlig håp er ute. Og mens alt virker på det mørkeste, løfter likevel Jesus blikket mot himmelen og sier «Far, ikke som jeg vil, men som du vil». Det er nettopp disse ordene som gir oss et håp om at Jesus fortsetter sin ferd mot Golgata. At han går den tunge veien for oss alle. Mens vi, om vi vil det eller ikke, må innse at vi ikke er bedre enn disiplene og sovner på vår vakt sammen med Jesus. Vår utholdenhet i de sene timer strekker ikke til. Om vi aldri så mye vil, så blir dette en kamp Jesus må gjøre selv. Så sniker vi oss frem i ly av Peters rygg og følger Jesus i smug, vel vitende om at han gjorde det for deg – han gjorde det for meg!
 
* * * * * * * 
Tung eller lett?
 
Se, vi går opp til Jerusalem,
til Frelserens kors og pine,
til Lammet som ofres for verdens skyld,
for syndene dine og mine.
(3.vers av salme nr 117)
 
Vi sier ofte at vi kan lesse av oss alt som tynger hos Jesus. Selv om vi ikke i fysisk forstand legger ned noe av betydelig vekt, så kjennes det ofte mye lettere å gå videre etterpå. Følelsen av å være fri gjør oss lette til sinns og kroppen blir manipulert til å tro at byrden er tatt bort. Men hvordan vil det vært å ta imot all denne vekta om syndene kunne måles i en vektform? Hvordan vil det være for Jesus å få alt det som tynger over på sine skuldre? 
Heldigvis er det ikke en fysisk vekt vi snakker om, ei heller et personlig oppmøte et sted i Jerusalem. Gud som ofrer sin Sønn for være synder er det største bevis på at vi har en Far som er full av kjærlighet til oss. Det guddommelige hos Jesus kommer tydelig frem når han står opp igjen fra dødsrike. Da ser vi tydelig motparten til hans menneskelige side som ble så tydelig i Getsemane hagen. Det er den guddommelige oppstandelsen, seieren over dødsrikets makter, som gir oss alle et kors å legge våre synder ned ved. Så for at Jesus skulle sprenge dødsrikets porter måtte han selv også dø, dø på den menneskelige måten og stå opp igjen på den guddommelige måten. 
 
* * * * * * *
 
Nåden bærer, når jeg innser at jeg svikter
 
Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.
(4.vers av salme nr 117)
 
Bjørn Eidsvåg synger i sangen Kyrie «Likavel e du lika gla i meg, tilgir meg alle feilå mine. Stille tar du kappå di av deg og tar te å vaska beinå mine!».  Dette er et godt bilde på hvordan nåden fungerer. Så lenge vi tenker at vi selv kan mestre alt og farter av sted setter vi på et vis Gud i baksete på bilen og selv sitter ved rattet. For vår menneskelige natur forteller oss at vi skal klare alt selv, hvis ikke mister vi status. Som kristen er dette snudd på hode. Det er nettopp ved å stoppe opp, la Jesus vaske beina våre eller få tilgang til de innerste krokene i hjerte vårt at vi kan kjenne oss fri – fri i lyset fra nåden. Nåden som ikke bare nullstiller oss, men som letter våre byrder, så vi kan gå ut i en ny kamp med den Hellige Ånds rustning på oss. Vi skal med frimodighet gå ut og fortelle om det som skjedde i påska for snart 2000 år siden, sånn at flere kan få komme til Jesus og kjenne hans kappe hvile over sine skuldre og få beina nådevasket og hjertet renset. Da kan troen få blomstre og bli til frø som kan såes der hvor evangeliet enda ikke er kommet helt frem.